Long ago, and oh so far away

Vi har pakket ut all julepynten familien min har laget i tre generasjoner. Jeg har gått gjennom pynten flere ganger. I en separat pose finner jeg den omsider. Juleengelen. Samme høst som jeg begynte på skolen, reiste vi til Budapest i en uke. I gangavstand fra hotellet lå en krimskramsbutikk jeg la min elsk på. Ved inngangsdøra fant jeg juleengelen på nederste hylle, under radene med Rubiks kuber, porselenskrus og dukker med fletter og ungarske folkedrakter. Engelen hadde smalt ansikt, og mørke krøller. Armene hennes kunne føres opp og ned, og øynene rullet fra side til side når man ristet på henne. Vingene skinte i rødt. Moren min ga et overbærende ja til å kjøpe plastengelen for de siste lommepengene mine. Hun kostet lykksalig lite. Hvert år fikk jeg lov til å sette juleengelen i kjøkkenvinduet, så jeg kunne se henne når jeg var på vei hjem til jul.

Svigerforeldrene mine setter foten ned for alt de betrakter som juggel. Jeg får ikke se henne i kjøkkenvinduet. Om nettene tar jeg stadig turen ned i kjellerstua når de andre har lagt seg, for å lese. Jeg tar med juleengelen, og plasserer henne på gulvet ved kaminen. Iakttar henne en stund til øynene hennes har roet seg, og glitteret på vingene lyses opp av ilden. Hun ligner Karen Carpenter.

Sjarmert av dikter Arild

Epleslang

Så er jeg blakk,
dessverre
men Kongen har det
verre
for nå er høsten godt i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjele flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute
- der ser han Arild snike seg på slang
for sikkert hundre og femtiende gang
blakk for penger, men
dessverre
Kongen har det enda
verre
for selv om han har gull i sine lommer
så kan han aldri fylle dem med stjærte
plommer!

- Arild Nyquist, fra Kelner! (1979)

Gamle sanger om igjen

Når jeg først er inne på gamle dager, kan jeg jo også nevne at jeg de siste dagene har moret meg med å lage en spilleliste med sanger fra de glade 20-årene og de ikke fullt så glade 30-årene på Spotify. "Charleston" med Paul Whiteman and his Orchestra er en selvfølge, men det er også mye annen musikk å oppdrive fra mellomkrigstiden. Det er bare å lene seg tilbake og late som man lytter til grammofonplatespilleren og snart skal ut på vift. Eller ta et par Charleston-steg på stuegulvet om man vil (og kan). Et utdrag fra spillelista her:

Ipana Troubadours: "Glorianna"
Ethel Waters: "I Found A New Baby"
Fats Waller: "The Joint Is Jumpin'"
Marlene Dietrich: "Wo Ist Der Mann"
Al Jolson: "I'm Sitting On Top Of The World"
Al Bowlly: "Midnight With The Stars And You"
The Tennessee Happy Boys: "Sweet Georgia Brown"
Joséphine Baker: "My Fate Is In Your Hands"
Fred and Adele Astaire: "I'd Rather Charleston"
Rudy Vallee: "Brother, Can You Spare A Dime?"
Charlie Chaplin: "The Factory Machine" (Fra "Modern Times")
Shirley Temple: "Polly-Wolly-Doodle"
The Andrews Sisters: "Bei Mir Bist Du Schoen"
Jack Hylton and his Orchestra: "I Wonder Where My Baby Is Tonight"
Arnold Johnson: "Happy Go Lucky Lane"
Al Jolson: "Swanee"
Fats Waller: "Ain't Misbehavin'"
Billie Holiday: "Pennies From Heaven"
Johnny Marvin: "Me And My Shadow"

Brevene i skatollet

Jeg har alltid vært svak for gamle filmer, det være seg Technicolor-filmer fra Hollywoods gullalder eller norske klassikere, det være seg André Bjerkes lett okkulte De dødes tjern og Klokker i måneskinn, Wam og Vennerøds anarkismedrømmer eller lystspill som Lån meg din kone. I det siste har jeg begynt å bygge opp en samling med gamle norske filmer på dvd, og kost meg med flere filmkvelder for meg selv. Det har ført til at jeg har oppdaget flere skatter jeg aldri har hørt om før. Spesielt godt liker jeg Den hemmelighetsfulle leiligheten fra 1948, med Ola Isene og Sonja Wigert (bildet) i hovedrollene. Da jeg så den i butikkhylla, tenkte jeg at det var en film jeg måtte sjekke ut, fordi handlingen hadde alle ingredienser jeg ville ha elsket som barn, den gang jeg slukte alt som luktet av mysterier. Sånne filmer må til i blant.

Bare les her: En forknytt og engstelig byråsjef i 40-årene (Ola Isene)blir overtalt av kortspillkameratene sine til å flytte fra pensjonatet der han bor, og overta en leilighet, som tidligere har tilhørt en jevnaldrende, eksentrisk kunstner. Etter at kunstneren døde av østersforgiftning i utlandet, skal leiligheten selges, med alt innbo inkludert. Til og med husholdersken kan overtas. Når byråsjefen flytter inn, føler han en umiddelbar dragning mot kunstnerens gamle skatoll, hvor han finner en bunke åpenhjertige brev fra kunstnerens elskerinne (Sonja Wigert). Han leser dem, og blir både sjokkert og nysgjerrig. En dag kommer kvinnen uanmeldt på besøk, for å hente brevene. Den spesielle stemningen i leiligheten, byråsjefens gryende interesse for kunst og musikk, og ikke minst hans følelser for kunstnerens elskerinne, fører til at han blir mer og mer lik kunstneren.

Kort sagt er dette et medrivende psykologisk drama hvor den avdøde kunstneren, som overhodet ikke er med i filmen, likevel ender opp med å bli en av de mest sentrale karakterene. Filmen skiller seg ut i norsk filmhistorie i og med at den er ganske eksperimentell og bryter med den klassiske fortellerformen. Ola Isene er bedårende i hovedrollen som byråsjefen, og det er alltid like morsomt å se bilder fra Oslo i etterkrigstiden.


Tips til deg som liker norske filmklassikere:

Elnor, som ligger i Sørkedalsveien rett ved Colosseum (og min arbeidsplass Infopaq) på Majorstua, er en gullgruve. De har en imponerende stor samling med gamle filmer til 50 kr. pr. stk. Billigere enn Platekompaniet, og bedre utvalg.

NRK har lagt ut flere gamle norske filmer i sin helhet på Nett-TV, blant annet Ung frue forsvunnet, Aldri annet enn bråk, Ung flukt, Herman og Orions belte.

Appelsinen i teksten

Bøker er dessverre ofte altfor dyre, spesielt nye, velduftende bøker med stive permer. Under vårens mammutsalg slo det meg at bøkene som tilbys sjelden er billigere enn de relativt ferske utgivelsene som etter et års tid havner på Ark Pocket til rundt hundrelappen. Ikke for det, dette kan selvfølgelig ikke kalles en avskrekkende pris. Men i og med at den ligger på samme nivå som en pocketbok, kan det være vanskelig å se poenget med å juble over et mammutsalg når man likevel kan kjøpe fjorårets bøker i pocketutgave til samme pris når som helst? Og bøkene som legges ut på mammutsalg ofte er flere år eldre? De kunne i det minste gått ned til femtilappen når de presenterer mammutsalget som en stor bokhandel-begivenhet.

En av de beste tingene ved mammutsalget (i hvert fall for lyrikklesere, muligens ikke for lyrikerne selv) er imidlertid at diktsamlinger går unna for en billig penge. Jeg sikret meg en pen bunke diktsamlinger til 30 kroner pr. stk. under vårens Mammutsalg. Her det fine åpningsdiktet fra Torunn Borges diktsamling Moraler fra 2001, med den store appelsinen på omslaget.

Da Hanne Grønsund og jeg intervjuet Torunn Borge og hennes lyrikerkollega Ellen Grimsmo Foros for litteraturtidsskriftet Bøygen for tre år siden, uttalte Borge at "Det finnes en appelsin i en tekst. Og så synes jeg vel, som jeg sa til Ellen før vi begynte å prate med dere, at det er noe med den boka som inviterer til kontrasten mellom ordet "Moraler", som er ganske tørt, og den store skinnende frukten". Og ganske riktig. Når jeg nå gjenleser Torunn Borges dikt, kan jeg skimte appelsinen i tekstene. Oransje. Saftig. Uredd.

Av og til

Av og til, plutselig, hører du som for første gang lyden av klirrende
bestikk eller bølgende spurvekvitter fra buskaset nedenfor balkongen.
Tingene er distinkte og avklarede, alt er like meningsmettet som meningsløst.
Noen kaller det nåde.

Vi trår ørsmå salsatrinn og skotter flørtende rundt oss mot ingen.

Won't you rescue me?

Oh my girl has gone away to an unknown valley. Walk those mountains, kill those trees. Won't you rescue me? synger en lys og sårbar mannsstemme som er påfallende lik Neil Youngs. Sangen heter "A Nice Bottle of Wine" og er hentet fra plata "I'm Coming Home" fra 2001. Jeg sitter alene i stua på St. Hanshaugen i Oslo, påskeferien har nettopp satt inn og utenfor vinduet laver regnet ned. Himmelen er grå. Stemmen til unge Thomas Hansen alias St. Thomas i hodetelefonene bringer tankene hen til en høstdag i 2001, i Fredrikstad av alle steder, jeg var 19 år gammel og elev på Skjeberg folkehøyskole, og jeg skulle på konsert med min romvenninne Kaja. St. Thomas hadde jeg knapt hørt om før, det var Kaja som introduserte meg for denne da veldig ferske 25 år gamle singer-songwriteren fra Furuset som opprinnelig hadde jobbet som postmann. Hmmm, det lyder spennende, tenkte jeg, som kom fra nabodrabantbyen og hadde en far som har jobbet i Posten i flere tiår. Gjenkjennelsesfaktoren var absolutt der.

Konserten er ikke så mye å fortelle om, for St. Thomas dukket aldri opp til denne lille bula i Fredrikstad, så Kaja og jeg ble sittende der en stund og snakke sammen istedet, selv om vi begge ble veldig skuffet. Det viste seg at denne blonde, blåøyde helgenen fra Furuset stadig opplevde nedturer, som etter hvert skulle bli hans bane. Og nettopp det at han aldri dukket opp i Fredrikstad den gangen for snart ni år siden, og det at han døde altfor tidlig seks år senere i en alder av 31 år, gjør at jeg føler et særegent vemod når jeg hører på "I'm Coming Home" eller "Mysterious Walks", som jeg synes er blant de fineste norske albumene fra det siste tiåret.

Da er det lett å synke inn i påsketristessen og tenke på alle disse unge norske musikerne i tredveårsalderen som døde med relativt kort mellomrom i årene 2006 og 2007: Jan Werner Danielsen, Robert Burås og Saint Thomas, som han senere skulle kalle seg. Jeg tenker på min egen mor som nylig gikk bort, og på meg selv som har to år igjen til tredve. Til tider kan noen og enhver la mørket ta overhånd og tenke på seg selv og sitt eget liv som en "failure", for å si det med St. Thomas. Selvfølgelig er det ikke så ille som det av og til kan virke som. Men det finnes likevel stunder da det kan gjøre godt å synes litt synd på seg selv. Kan ikke noen redde meg? Kan ikke noen redde oss alle sammen?

Jan Grue på Blå

Jeg tok turen til Litteratur på Blå i går kveld, for å høre Martin Grüner Larsen intervjue debutant Jan Grue, min tidligere redaksjonskollega i tidsskriftet Filologen. Det ble et interessant intervju, som dessverre fikk altfor få publikummere. For etter min mening ble Grues novellesamling "Alt under kontroll" belyst på fint og innsiktsfullt vis. Fordelen med å være blant de få tilhørerne var imidlertid at det var lett å komme i snakk med folk, og selv hadde jeg en god samtale med bloggeren Rullerusk, som jeg har fulgt på Twitter en stund, men aldri møtt in person før. Innledningsvis trakk Grüner Larsen fram et sitat fra Grues artikkel "Korte skisser til håpløse prosjekter" fra Vinduet 4/2009, som omhandlet den amerikanske forfatteren Donald Barthelme (1931-1989). Ifølge Grüner Larsen sier sitatet fra artikkelen også mye om poetikken bak Grues egen novellesamling. Sitatet her:

De mest kjente Barthelme-antologiene har titlene Sixty Stories og Forty Stories, men 'fortelling' passer strengt tatt bare på en håndfull av tekstene hans. Hvorfor ikke kalle dem aforismer? Ordboken gir oss definisjonen "kort og treffende uttrykk for en tanke", og den konvensjonelle avgrensningen til en setning eller to er nettopp det - en konvensjon. Barthelmes tekster er lengre enn enkeltsetninger, de inneholder scener og mennesker, og replikker som gir dem form av fortellinger, men Barthelme er mer opptatt av å avgrense en tanke enn et handlingsforløp, og han fanger heller leseren med et bilde enn med en karakter. Et kompromiss: aforistiske fortelinger. For de oppfører seg som aforismer når de først og fremst etterstreber det treffende uttrykket, ofte med narrative virkemidler, men vel så gjerne ved hjelp av filosofiske resonnementer.