mandag 5. desember 2016

Test av julefilmer: "Elf" fra 2003

Christine tester ut julefilmer:

"Elf" fra 2003 - sett på Netflix


På denne bloggen gjennomfører jeg en test av de mange julefilmene som tilbys på norske streaming-tjenester. Jeg vurderer filmene ut fra underholdningsfaktor, julestemning-faktor, nostalgifaktor, humorfaktor og hvilken målgruppe filmen er rettet mot/ hvem filmen potensielt kan passe for. Høyeste score på skalaen er 6, og dette gjelder for hvert punkt filmen bedømmes etter.

NB! Kan inneholde spoilere og spor av nøtter. 

Fjerde film i rekken er "Elf" fra 2003, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 5/6


(Bilde hentet fra http://www.denofgeek.com/us)

Underholdningsfaktor: 5/6

Filmen handler om Buddy Elf (Will Ferrell) som har vokst opp blant alver i nisseland på Nordpolen, uten å vite at han egentlig er et menneske som ble adoptert bort til Papa Elf (Bob Newhart) da han var liten. Man kan spørre seg om hvorfor han ikke for lengst har oppdaget at han er alv, for som den snakkende snømannen påpeker, er han jo 190 centimeter høy og har hatt skjeggvekst siden han var 15 år gammel. Han har alltid vært for stor for alvenes skolepulter (se bildet, alvenes dusjer og alvenes senger. Buddy er imidlertid for naiv til å ha tenkt over dette, og derfor blir han helt sjokkert når han overhører noen andre alver som snakker om at han egentlig er et menneske. Når Buddy blir forklart at hans biologiske far Walter Hobbs (James Caan) er en karriereorientert "big shot" som jobber i et stort barnebokforlag i New York, bestemmer han seg for å ta turen til The Big Apple for å møte ham. Det blir selvfølgelig starten på en rekke forviklinger, slapsticks og ablegøyer.

Will Ferrell-fans og enkle sjeler som meg vil nok raskt la seg begeistre av de mange komiske situasjonene i denne filmen. Noen vil kanskje hevde at konseptet med at det er moro å se en diger mann i alvedrakt er omtrent på linje med at det er gøy å se en feit flodhest i ballerinaskjørt - altså en figur som er helt ute av sitt element og som dermed blir malplassert og absurd. Men Will Ferrell redder inn det som fort kunne blitt plump og platt komikk, med sin overbevisende uskyld, sitt barnlige blikk på verden og sin fullstendige mangel på antenner, som fører til at han mistolker situasjoner og tråkker i baret gang på gang. (Et eksempel: han får besøksforbud av sjefen, men tror fast bestemt at alt har ordnet seg for ham på arbeidsplassen.) Jeg for min del begynner å le omtrent med en gang jeg ser Will Ferrell, og har stor sans for hans tidligere filmsuksess "Anchorman: The legend of Ron Burgundy", så det skal i grunn ikke så mye til for at den karen får meg til å trekke på smilebåndet. Dessuten kan du forvente artige gjesteopptredener med Kyle Gass som er kjent fra bandet Tenacious D, Peter Dinklage som mange kjenner som Tyrion Lannister i Game of Thrones og Artie Lange, som er kjent fra The Howard Stern Show og Mad TV

Julestemning-faktor: 6/6

"Elf" er som skapt for å spre julestemning i sofakroken. Buddy Elf gir omgivelsene funklende julestjerner i øynene, med sin barnlige begeistring og sin oppglødde lekenhet. "The best way to spread christmas cheer, is to sing out loud for all to hear" lyder slagordet blant alvene. Og det er akkurat dette han inspirerer oss til å gjøre, å synge ut av all kraft, og kjenne på gledene som omgir oss, uansett hvor små de måtte være, uten å bry oss om hva noen synes. Hovedpersonens mangel på selvhøytidelighet ( og *kremt* selvinnsikt) er både vittig  og - i hvert fall på noen områder - et eksempel til etterfølgelse. 

Humorfaktor: 5/6

Dette er en real humøroppstiver og gledesspreder av en film, og den sprelske komikken er nettopp det som gjør den minneverdig. Buddy Elf har aldri levd blant voksne og gravalvorlige mennesker før, og hans usminkede og umiddelbare perspektiv på ting er rett og slett helt herlig. For å gi et lite inntrykk av hvor uskyldig han er, gir julenissen ham denne vennlige advarselen før han legger i vei til New York: "Husk for all del at hvis du får tilbud om et Peep Show, betyr det ikke at du får en forhåndstitt på julegavene."

Nostalgifaktor: 2/6

Den eneste nostalgien som er å spore i denne moderne filmen er muligens nostalgien du føler overfor din egen barndom, og den forventningsfulle magien som ga deg sommerfugler i magen i førjulstida. 

Passer for:

Barn i alle aldre. 




søndag 4. desember 2016

Test av julefilmer: "The Spirit of Christmas" fra 2015

Christine tester ut julefilmer:


"The Spirit of Christmas" fra 2015 - sett på Netflix.


På denne bloggen gjennomfører jeg en test av de mange julefilmene som tilbys på norske streaming-tjenester. Jeg vurderer filmene ut fra underholdningsfaktor, julestemning-faktor, nostalgifaktor, humorfaktor og hvilken målgruppe filmen er rettet mot/ hvem filmen potensielt kan passe for. Høyeste score på skalaen er 6, og dette gjelder for hvert punkt filmen bedømmes etter.

NB! Kan inneholde spoilere og spor av nøtter.

Tredje film i rekken er "The Spirit of Christmas" fra 2015, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 2/6.


(Bilde hentet fra http://www.crushable.com/)

Underholdningsfaktor: 3/6

Filmen handler om advokaten Kate Jordan (Jen Lilley), som får i oppdrag å taksere det gamle bygget Hollygrove Inn, som tidligere har vært brukt som vertshus, men er utformet som et aristokratisk herskapshus. Kate blir på forhånd advart om at huset er hjemsøkt av sin tidligere eier Daniel Jacob Forsythe (Thomas Beaudoin), som døde under forbudstiden på 1920-tallet. Hun lar seg ikke overbevise av advarselen, og tilbringer natten i huset for å kunne ta seg tid til å arbeide med takseringen. Selvfølgelig går det ikke lang tid før hun oppdager at ryktene stemmer, og det er jaggu et vaskeekte spøkelse til stede i huset, som gjør alt han kan for å få henne til å forlate stedet. Likevel blir Kate og Daniel raskt (kanskje litt for raskt) venner, og hun gjør hva hun kan for å hjelpe ham med å krysse over til den andre siden, så han kan få fred. Det faktum at hun forelsker seg i ham, gjør imidlertid at prosjektet med å hjelpe spøkelset blir litt vanskeligere enn hun hadde regnet med.

Underveis oppleves filmen absolutt som underholdende, men underholdningen blir dessverre i kleineste laget. For hvor skummelt er det egentlig med et spøkelse som opptrer som en livsnyter og en kvinnebedårer som ser ut som han har vandret rett ut av en Dressmann-reklame? Spøkelset er heller ikke et spøkelse i tradisjonell forstand, for Kate kan berøre ham som om han skulle vært et menneske av kjøtt og blod, han fråtser konstant i mat på kjøkkenet, og han er i stand til å vise seg når som helst, for hvem som helst.

Forklaringen på denne ukonvensjonelle hjemsøkingen er at Daniel er bundet til huset sitt i tolv dager hver jul, på grunn av en forbannelse. I disse tolv dagene er han et "ordentlig menneske", og med en gang de tolv dagene er over, går han tilbake til å bli et tradisjonelt gjenferd som er usynlig og går gjennom vegger. Riktignok er han ikke i stand til å sove i de nevnte tolv dagene, for "han er jo et spøkelse" - noe som ikke virker helt logisk på meg som seer, for hvorfor kan han ikke sove når han kan spise i vei? Den romantiske kjemien mellom Lilley og Beaudoin er heller ikke akkurat til å ta og føle på, og den manglende gnisten mellom de to hovedpersonene gjør ingenting for å jekke opp atmosfæren i filmen. "The Spirit of Christmas" kan minne litt om grøsserfilmen "Soulmate" fra 2013, men sistnevnte lykkes langt på vei bedre med å få til en dunkel-romantisk stemning, spør du meg.

Julestemning-faktor: 1/6

Handlingen foregår som sagt i juletiden, for det var da Daniel ble drept i sin tid. Men selv om omgivelsene er julete så det holder, og selv om plottet relateres i stor grad til julesangen "The Twelve days of Christmas" sliter man som seer med å komme i julestemning av filmen. Dette minner langt mer om et mislykket historisk drama i mystery-sjangeren enn om en julefilm.

Nostalgifaktor: 1/6

Filmen gjør et forsøk på å være et historisk drama, men scenene fra juletiden på 1920-tallet blir så enormt corny og lite troverdige at den historiske dimensjonen faller helt gjennom. Til tross for at Daniel omtaler Kates potensielle beilere som "kavalerer", moderne flørting som "kurtise" og mobiltelefoner for "spesielle redskaper" minner han langt mer om en glattpolert mannlig modell i et gammeldags kostyme med vest og mansjettknapper, enn om en faktisk spritsmugler fra 1920-tallet.

Humorfaktor: 3/6

Det filmen mangler av troverdighet og atmosfære, tar den igjen på humorfronten. Jeg må innrømme at jeg trakk på smilebåndet mer enn en gang under filmen, for den er veldig klein og nærmest parodisk til tider. Replikker som "Du må være tidenes mest sultne spøkelse" og "Dette må være den verste julen jeg har opplevd siden dagen jeg døde" gjør at filmen blir morsom på sin egen bekostning. Et annet gullkorn er "Vi har to slags spøkelser i huset, ett som er uidentifisert og ett som står og lager pannekaker. Han som lager pannekaker, har sannsynligvis tidligere blitt myrdet." For ikke å glemme dette blinkskuddet: "Jeg ville ikke valgt et ostesmørbrød som måltid hvis jeg fikk sjansen til å komme tilbake fra de døde. Hvis jeg var deg, ville jeg heller gått for Chicken Vindaloo."

Kate moderniserer navnet Daniel Jacob, og kaller mannen for "DJ", noe som virker passe kunstig og teit. Det er også unektelig komisk at mannen som regnet seg for å være en skeptiker mens han var i live, ender opp med å bli et gjenferd selv. Mens han levde, drømte han om å flytte fra stedet, men til syvende og sist blir han lenket til Hollygrove Inn i uendeligheten på grunn av en forbannelse. Kjip skjebne altså.

Passer for: 

Fans av "Åndenes Makt", Margit Sandemos bøker og Toppen Bechs TV-serie "Herskapelig."



(Bilde hentet fra https://pixabay.com/)


Test av julefilmer: "Northpole" fra 2014

Christine tester ut julefilmer:

"Northpole" fra 2014 - sett på Viaplay.


På denne bloggen gjennomfører jeg en test av de mange julefilmene som tilbys på norske streaming-tjenester. Jeg vurderer filmene ut fra underholdningsfaktor, julestemning-faktor, nostalgifaktor, humorfaktor og hvilken målgruppe filmen er rettet mot/ hvem filmen potensielt kan passe for. Høyeste score på skalaen er 6, og dette gjelder for hvert punkt filmen bedømmes etter.

NB! Kan inneholde spoilere og spor av nøtter.  

Andre film i rekken er "Northpole" fra 2014, som er å finne på Viaplay. Helhetlig vurdering: 3/6.


(Bilde hentet fra http://www.themovienetwork.com/)


Underholdningsfaktor: 3/6

Filmen handler om den jordnære journalisten Chelsea (Tiffani-Amber Thiessen) som nettopp har flyttet til en ny by sammen med sin sønn Kevin (Max Charles.) Kevin sliter med å finne seg til rette og få venner på den nye skolen, og han klarer ikke å føle noen juleglede i samme grad som han har gjort før. Det hjelper heller ikke på stemningen at det ikke ser ut til å bli noen juletrebelysning eller noen juledekorasjoner i den lokale Greenwood Park, takket være kynisk byplanlegging. Hverdagen forandrer seg imidlertid for Kevin når den mystiske jenta Clementine (Bailee Madison) plutselig dukker opp. Clementine hevder at hun er en alv fra julenissens by på Nordpolen, og hun lover å hjelpe Kevin med å få tilbake julegleden i byen, og skape oppmerksomhet rundt den manglende atmosfæren i parken. 

I dag så jeg denne filmen for første gang, og den gjorde dessverre ikke noe nevneverdig inntrykk på meg. Tvertimot oppfattet jeg det meste ved filmen som middels og ganske kjedelig. Plottet i seg selv er kløktig nok, men framstilles på en halvhjertet og lite original måte som ikke evner å få til den lille ekstra gnisten. Som seer blir jeg rett og slett ikke så veldig engasjert i hva som kommer til å skje med hverken den vesle byen eller det vesle samfunnet, fordi karakterene har en tendens til å bli temmelig endimensjonale og flate. 

Julestemning-faktor: 3/6

Også på dette punktet oppfatter jeg filmen som helt middelmådig. Handlingen og effektene (reinsdyrslede, juleverksted på Nordpolen og magisk nordlys) har liksom alt som skal til for å skape julestemning, men filmen mestrer ikke å få til noen glød likevel. Julenissens by blir for lite sprudlende, og framstår mer som glitrende staffasje enn som et hjertevarmt og livlig sted. Scenene med det store juletreet i Greenwood Park flater også litt ut, for her blir det bare korte og stive sekvenser med lokale innbyggere som prøver å beskytte grøntarealet sitt. (dette har vi sett så mange ganger før, og filmatiseringen gjør heller ikke noe for å skille seg ut på dette området.)

Nostalgi-faktor: 3/6

I likhet med den forrige filmen jeg anmeldte, "The Mistle-Tones" finner vi også her en 90-tallsheltinne i en av hovedrollene - Tiffani.Amber Thiessen som er kjent fra "Saved by the Bell" og "Beverly Hills 90210." Gjensynet med henne skaper en gledelig gjenkjennelse hos i hvert fall denne seeren. I tillegg spiller den gamle filmlegenden Robert Wagner julenissen, men dessverre presterer han å spille en usedvanlig lite karismatisk julenisse akkurat her. Altså tilfører det ikke filmen noen sjarm eller pomp og prakt å ha med mannen som en gang i tiden var gift med Natalie Wood, og som blant annet er kjent for å ha spilt detektiven Jonathan Hart i serien "Hart to Hart" fra 70-tallet. 

Humorfaktor: 1/6

Akkurat her scorer filmen bemerkelsesverdig lavt, for "Northpole" er en film som tar seg selv så høytidelig at det fører til irritasjon, for ikke så snakke om gjesping til tider. Kort sagt: Her blir det ingen latter, bare et dønn alvorlig håp om at ting ordner seg for fellesskapet i byen. Til og med ungene Kevin og Clementine oppfører seg som gammelmodige og innbitte karakterer. Replikken "Min by - mine regler" gjentas flere ganger av de kortvokste organisatorene. Når ble barn så til de grader regelstyrte og pompøse? Mangelen på moro og løshet i snippen tar faktisk piffen ut av julebudskapet i filmen, og det er vanskelig å glede seg sammen med en gjeng som virker så oppstyltet og prektig. 

Passer for:

Småbarnsforeldre som liker å engasjere seg i lokale aktiviteter, byråkrater som gjerne vil framstå som hjertevarme, barn under 13 år - og da særlig aspirerende elevrådsrepresentanter eller politisk interesserte barn. 



(Bilde av Nordlyset hentet fra http://www.covingtontravel.com/)


lørdag 3. desember 2016

Test av julefilmer: "The Mistle-Tones" fra 2012

Christine tester ut julefilmer: 

"The Mistle-Tones" fra 2012 - sett på Netflix.

I år fikk jeg en idé om å teste ut de mange julefilmene som tilbys på norske streaming-tjenester, og nå gjenoppliver jeg bloggen min for å gjennomføre testen. Jeg vurderer filmene ut fra underholdningsfaktor, julestemning-faktor, nostalgifaktor, humorfaktor og hvilken målgruppe filmen er innrettet mot/ hvem filmen potensielt kan passe for. Høyeste score på skalaen er 6, og dette gjelder for hvert punkt filmen bedømmes under.

NB! Kan inneholde spoilere og spor av nøtter.

 Først ut i rekken er "The Mistle-Tones" fra 2012, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 4/6.


(Bilde hentet fra http://www.imdb.com/)


Underholdningsfaktor: 4/6

Filmen handler om Holly (Tia Mowry-Hardict) som har en intens drøm om å være en del av det glamorøse jentebandet The Snow Belles, og underholde på det lokale varehuset på julaften, men som ender opp med å starte sitt eget juleband The Mistle-Tones, i et ihuga forsøk på å utkonkurrere The Snowbelles og få opptre på julaften. Frontfiguren i The Snow Belles, Marci (Tori Spelling) er alt annet enn glad for å få konkurranse. Ved siden av hovedplottet følger vi også hverdagslivet på Hollys arbeidsplass, og stifter bekjentskap med sjefen og kollegene hennes, som kaster seg ut i det og blir med i The Mistle-Tones. Romantikk blir det også etter hvert.

Jeg synes The Mistle-Tones absolutt har en underholdende nok storyline, og som seer blir man fenget av Hollys lidenskap for musikk, og den drivende spenningen i julekonkurransen. Det eneste problemet er at filmen blir for snill, traust og verdikonservativ, og dermed en smule sidrompa. Personlig savner jeg i hvert fall litt mer bøllete rivalri, en søtere hevn fra Marcis side og ikke minst mer humor (noe jeg kommer tilbake til.)

Julestemning-faktor: 5/6

Selv kom jeg raskt i tipp topp julestemning av The Mistle-Tones, noe som for min del skyldes den musikalske gløden som preger framføringen av de velkjente julesangene. Denne lettbeinte filmen har en gjennomgående happy-go-lucky-mentalitet som gjør den midt i blinken til å piffe opp julestemningen hvis det skorter på den fra før av. Lar du deg lett rive med av syngekonkurranser på TV, og får du stjerner i øynene av Coca-cola-reklamen med julenissen og synet av blinkende amerikanisert julepynt på alle kanter, kommer du garantert i julestemning av å se denne filmen.

Nostalgifaktor: 3/6

Egentlig er det en svært lav nostalgi-faktor å spore i denne filmen, i og med at den er en relativt ny TV-film fra 2012, men The Mistle-Tones skal ha for gjensynet med 90-tallsheltinnene Tori Spelling (fra Beverly Hills 90210) og Tia Mowry-Hardrict (fra Sister, Sister), som sørger for at 90-tallsnostalgien glimrer litt i bakgrunnen. Ellers kan man jo si at Marci og jentebandet The Snow Belles vekker assosiasjoner til det klassiske 60-tallsbandet The Supremes, med divaen Diana Ross i fronten.

Humorfaktor: 2/6

Tori Spelling er tragikomisk som primadonnaen Marci, og får i gang lattermusklene et par ganger. Men jeg personlig synes de burde guffet på langt mer med denne patetiske karakteren, for det som kunne vært fandenivoldsk humor drukner i erketypisk amerikansk sentimentalitet og moralisme. Dessverre er det ikke akkurat minneverdig komisk med tilsynelatende grå og kjedelige kontormedarbeidere som slipper seg løs i en musikalsk julekonkurranse heller. Kort sagt: det lille som finnes av humor i denne filmen blir altfor mild og forutsigbar.

Passer for:

Først og fremst kvinner, og da kanskje spesielt sangglade kvinner som er kormedlemmer eller generelt interessert i sang, musikaler og performance. Kan også passe for sangglade mannfolk, som er glade i showtunes eller karaoke, og ikke minst for Idol-fans av begge kjønn.





lørdag 17. desember 2011

Long ago, and oh so far away


I en brun kremmerhuspose finner jeg den omsider. Juleengelen. Samme høst som jeg begynte på skolen, reiste vi til Budapest i en uke. Jeg la min elsk på en krimskramsbutikk i nærheten av hotellet. Der fant jeg juleengelen på nederste hylle ved inngangen, under radene med Rubiks kuber, porselenskrus og rødkinnede dukker med fletter og ungarske folkedrakter. Engelen hadde smalt ansikt, og mørke krøller. Armene hennes kunne føres opp og ned, og øynene rullet fra side til side når man ristet på henne. Vingene blinket skarpt i rødt. Foreldrene mine ga et overbærende ja til å kjøpe plastengelen. Hun kostet lykksalig lite. Hvert år satte jeg henne i kjøkkenvinduet, så hun kunne hilse meg velkommen hjem.

Nå tilhører kjøkkenvinduet noen andre. Men jeg beholder juleengelen, og plasserer henne på gulvet ved peisen. Iakttar henne en stund til de rullende øynene hennes har roet seg, og de blinkende vingene glitrer i ilden. Hun ligner Karen Carpenter.

fredag 16. april 2010

Sjarmert av dikter Arild

Epleslang

Så er jeg blakk,
dessverre
men Kongen har det
verre
for nå er høsten godt i gang
og jeg kan gå på epleslang
og jeg kan stjele flaskepærer
og alt hva dikter A. begjærer (av frukt!)
mens Kongen pent må sitte bak sin rute
og hvile baken mot en silkepute
- der ser han Arild snike seg på slang
for sikkert hundre og femtiende gang
blakk for penger, men
dessverre
Kongen har det enda
verre
for selv om han har gull i sine lommer
så kan han aldri fylle dem med stjærte
plommer!

- Arild Nyquist, fra Kelner! (1979)

torsdag 15. april 2010

Gamle sanger om igjen



Når jeg først er inne på gamle dager, kan jeg jo også nevne at jeg de siste dagene har moret meg med å lage en spilleliste med sanger fra de glade 20-årene og de ikke fullt så glade 30-årene på Spotify. "Charleston" med Paul Whiteman and his Orchestra er en selvfølge, men det er også mye annen musikk å oppdrive fra mellomkrigstiden. Det er bare å lene seg tilbake og late som man lytter til grammofonplatespilleren og snart skal ut på vift. Eller ta et par Charleston-steg på stuegulvet om man vil (og kan). Et utdrag fra spillelista her:

Ipana Troubadours: "Glorianna"
Ethel Waters: "I Found A New Baby"
Fats Waller: "The Joint Is Jumpin'"
Marlene Dietrich: "Wo Ist Der Mann"
Al Jolson: "I'm Sitting On Top Of The World"
Al Bowlly: "Midnight With The Stars And You"
The Tennessee Happy Boys: "Sweet Georgia Brown"
Joséphine Baker: "My Fate Is In Your Hands"
Fred and Adele Astaire: "I'd Rather Charleston"
Rudy Vallee: "Brother, Can You Spare A Dime?"
Charlie Chaplin: "The Factory Machine" (Fra "Modern Times")
Shirley Temple: "Polly-Wolly-Doodle"
The Andrews Sisters: "Bei Mir Bist Du Schoen"
Jack Hylton and his Orchestra: "I Wonder Where My Baby Is Tonight"
Arnold Johnson: "Happy Go Lucky Lane"
Al Jolson: "Swanee"
Fats Waller: "Ain't Misbehavin'"
Billie Holiday: "Pennies From Heaven"
Johnny Marvin: "Me And My Shadow"