Christine anmelder julefilmer: A Christmas Prince

Syvende film i rekken: A Christmas Prince fra 2017, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 3/6.

Bilde hentet fra IMDB.

Netflix trodde virkelig de hadde funnet oppskriften på en splitter ny moderne juleklassiker i fjor, da de lanserte A Christmas Prince (Juleprinsen). For hva har vi her? En mystisk eikenøtt med en iboende hemmelighet som har gått i arv fra gamlekongen og skal henges opp på juletreet, en billedskjønn og ugift prins Richard som litt motvillig skal ta over tronen til det praktfulle landet Aldovia, og et arbeidsjern av en korrekturleser som drømmer om å bli journalist og som får i oppdrag å dekke Aldovias omdiskuterte arvings vei til tronen. Et oppdrag som potensielt kan bli hennes store gjennombrudd og overføre henne fra språkvaskbordet til journalistavdelingen. Med andre ord inneholder denne filmen alle ingrediensene som skal til for å kunne trumfe i sin sjanger og bli den nye julefavoritten til jenter og kvinns i det ganske land. Men lykkes filmen med det? Ikke helt.

Rose McIver som spiller hovedrollen som Amber, har tidligere også spilt hovedrollen i den skrekkinspirerte krimserien IZombie. McIver briljerte i rollen som Olivia "Liv" Moore som løser krimgåter ved å spise hjerner og bokstavelig talt bli ett med hodene på folk. Serien lyktes også svært godt i sin sjanger, med absolutt alle grep som skal til for å bli en vittig, finurlig og til tider småskummel serie. Imidlertid gjelder som sagt ikke det samme for A Christmas Prince, for filmen taper mye på sin platte, pyntelige staffasje og sitt lite oppfinnsomme plott, som ender opp med å inneholde for mange klassiske ingredienser fra filmhistoriens mange gamle perler. Blant annet har Prins Richard en lillesøster ved navn Emily som er veslevoksen og klok, men som dessverre har en muskelsykdom som har plassert henne i en rullestol. I tillegg har han den ondsinnede fetteren Simon som gjør sitt beste for å danke ut Richard og gjøre krav på tronen selv. Lyder dette kjent for noen? Greven i Reisen til Julestjernen, anyone?

Bilde hentet fra Hverdagenblogg.

Der det finnes tiaraer, finnes det snusk. Stol på meg.

Underholdningsfaktor: 3/6

Selve historien med en helt vanlig og anonym representant fra pressen som møter en tronarving og forelsker seg hodestups er ikke akkurat så nyskapende. Den har vi sett før, ikke minst i Roman Holiday (Prinsesse på vift) fra 1953, med Audrey Hepburn og Gregory Peck i hovedrollene. Forskjellen er bare at kjønnsrollene er byttet om i dagens utgave, så Rose McIver er den hardtarbeidende og dyptpløyende journalisten som blir distrahert av den overveldende skjønnheten til Ben Lamb. Like fullt er det en viss middelmådig underholdning i manøvrene Amber tar for å virke troverdig i det hun blir tatt for å være den innleide læreren til prinsesse Emily, og initiativene hun tar for å mykne opp den innbitte dronningen og skape en mildere og barnligere atmosfære på slottet.


Julestemningfaktor: 3/6

Man kan vel nesten ikke la være å komme i ørlite grann julestemning av et slott med spisse spir, som ruver over et fiktivt kongedømme hvor arvingen tilbringer fritiden med enten å ri lange turer på måfå ut i den snøkledde skogen og redde arme ungpiker fra truende ulver, eller å stille opp for svakere stilte i all hemmelighet fordi han er så gjennomført god og ikke vil ha noen oppmerksomhet for de snille handlingene sine.

Hvor teit det enn høres ut, er det vel ikke til å nekte for at mange av oss trenger nettopp den slags nærmest overdrevent parodiske settinger for å få julekulene til å skinne litt ekstra og peisen til å knitre litt heftigere i heimen. Det funker for undertegnede også, men bare halvveis, så julestemningfaktoren plasseres i silkebånd sånn midt på treet.


Nostalgifaktor: 0/6

Ingen kan vel føle stort mye nostalgi overfor et land som aldri har eksistert og et blivende kongelig par som aldri har blitt invadert av virkelighetens sladrepresse. Til tross for at filmen gjør sitt beste for å spille på gode gamle innslag fra eventyrene og folkloristikken, faller opplegget som sagt gjennom, og fremstår mest som en provisorisk skoeske, av den sorten man selv pyntet og utstyrte til å bli et dukkehus som liten, i mangel av penger til å slo kloa i et ordentlig dukkehus.

Humorfaktor: 0/6

Noen få tilslag til humor er det i A Christmas Prince, som blant annet Ambers innstendige iver etter å beholde de røde converse-skoene på, selv om hun har blitt dollet opp så det holder av stabsmedlemmene Musette, Lisette og Antoine, eller de hjelpsomme musene om du vil, før ballet, i ekte Askepottstil. Dog er det begrenset hvor morsomt det er at de røde skoene stikker frem under gallakjolen, med mindre du er en gjennomført moteløve som finner slike fashion fails så håpløse at latteren sitter løst.

Ellers er det først og fremst ufrivillig morsomt at alle kongelige og slottsansatte i Aldovia snakker en lettere oppstyltet form for erkeengelsk, fordi britisk naturligvis er så mye mer sofistikert enn amerikansk må vite. Språkskillet skaper et litt krampaktig gap mellom den mer jordnære "girl next door"-personligheten til Amber og den

Passer for: 

Slitne og desillusjonerte korrekturlesere som har fått nok av språkvask og drømmer seg bort til et fantasiland som bugner over av pomp og prakt.