Christine anmelder julefilmer: A Wish for Christmas

A Wish for Christmas fra 2016 - sett på Netflix.

Sjette film i rekken er A Wish for Christmas fra 2016, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 2/6.

Bilde hentet fra IMDB.

Hvis du har sett den relativt ferske komedien I Feel Pretty med Amy Schumer, kan jeg fortelle som en kort oppsummering at A Wish for Christmas minner sterkt om den komedien, men at denne filmen mangler mye av humoren og snerten som gjør filmen med Schumer verdt å se. I likhet med hovedpersonen i I Feel Pretty er Sara Thomas, spilt av Lacey Chabert, en kvinne som mangler selvtillit og mot, men som desperat ønsker seg det. Faktisk er Sara så lite selvhevdende at sjefen hennes, markedsføringlederen Dirk stjeler hennes idé om en julekampanje rett foran nesa på henne uten så mye som å fortrekke en mine, og presenterer idéen til alle kollegene på firmafesten som om det hadde vært hans egen. Det eneste han gjør er å forandre kampanjenavnet Julen 365 til Høytidene 365, men ellers forblir hele visjonen den samme: Å spre det glade kjærlighetsbudskap året rundt, ikke utelukkende som en markedsjippo, men som en varm og lun mentalitet.

Dirk hadde imidlertid ikke tatt  med i beregningen at Sara kom til å møte på en julenisse på vei ned trappa fra firmafesten. Nissen gir henne mulighet til å få innfridd et gratis ønske, uansett hva det måtte være, som vil bli gjeldende i 48 timer. Sara ønsker seg naturlig nok mot til å kunne snakke for seg selv og ikke la seg behandle som et offer. Etter at dette ønsket går i oppfyllelse, erklærer hun overfor Dirk at det plager henne at han er respektløs overfor henne, ettersom hun ene og alene har opptrådt som en kreativ og støttende kollega og fått ham til å fremstå som en flink leder med sine mange gode innspill, som hun aldri har fått æren for. Kollegaen Peter Williams, spilt av Paul Greene, som Sara lenge har hatt et godt øye til, har sans for at Sara står frem og forsvarer seg selv, og ender opp med å gi Dirk fyken før han tilbyr Sara lønnsøkning og oppgradering fra junior webdesigner til markedsføringsleder, i tillegg til at han oppfordrer henne til å bli med ham til Seattle for å fremme kampanjen hun har oppfunnet.

Selvfølgelig blir Sara med sin dresskledde flamme til Seattle, hvor det viser seg at øverste sjef Wilson Taylor ikke har tid til å snakke med dem, og avlyser møtet uten å lytte til hva de har å si om kampanjen. Takket være fortryllelsen fra nissen blir Sara åpenlyst sint og klarer å overtale Taylors assistent om at de har et forslag sjefen hennes ikke vil gå glipp av. Dermed får de avtalt et nytt møte med Taylor i skilandsbyen White Ridge, hvor det viser seg at Peter har vokst opp. Peter har ikke besøkt familien sin der hjemme på mange år, fordi han hadde en konflikt med faren sin etter at han valgte å slutte på jusstudiene og la være å bli partner med faren i familiekonsernet, fordi det var farens drøm, og ikke hans eget ønske for livet sitt. Ikke overraskende går Sara inn for å skvære opp forholdet mellom Peter og faren, og etablerer raskt en god tone også med resten av familien hans.

"Tenk på julepyntingen som en hjemmelekse"

Underholdningsfaktor: 3/6

Romantikken utgjør en stor del av underholdningsverdien i denne filmen, i det skuespillerne Chabert og Greene har en god kjemi og glød mellom seg på skjermen, som gjør at seeren håper på det beste på deres vegne. Utover det er filmen i åpenbar mangel på humor, noe jeg kommer tilbake til, og Saras forandring fra beskjeden designer til fremoverlent og høylytt markedsføringsleder er heller ikke så stor at det blir noen åpenlys underholdningsverdi av det. Spesielt ikke fordi det heller ikke ser ut til å representere noe nevneverdig problem for karakteren at hun står på egne ben når julegaveønsket er i ferd med å ebbe ut, noe det etter all sannsynlighet ville gjort for en stillferdig og forsiktig medarbeider i en så hard bransje i virkeligheten. Filmen fokuserer derimot på at Sara tar til seg det arrangøren av firmafesten sier til henne når hun finner ut at de ikke hadde leid inn noen nisse til festen, og at hun dermed blir oppfordret til å gi julegaveinnholdet som en presang til seg selv, siden hun likte den så godt, og det viser seg at hun ikke sliter med å mestre det på egenhånd i det hele tatt.

Julestemningfaktor: 2/6

Er du glad i idylliske skilandsbyer med puddersnø og amerikanske kjerneverdier som familiesamhold og tradisjonelle juleforberedelser i barndomshjemmet, hvor samtlige slektninger lager hver sin kake med egenvalgt pynt på kaka, vil denne filmen garantert få deg i julestemning i løpet av kort tid. Det at filmen har en mystisk julenisse med magiske krefter som dukker opp ut av det blå for så å forsvinne igjen, gjør såklart også sitt for å piffe opp julestemningen i filmen. Da er det bare så synd at mye av den mystiske atmosføren og spenningen forsvinner i selvhøytidelige formaninger som å tenke på julepyntingen som en hjemmelekse for at juleforberedelsene skal kunne oppleves som en glede.


Nostalgifaktor: 1/6

Nostalgien i denne filmen må nok sies å være nærmest ikke-eksisterende, med mindre seeren har vært speider som liten, i likhet med Sara, eller vokst opp i en skilandsby med hovedfokus på turistnæringen, i likhet med Peter. Her er det julen som markedssesong som frontes, uansett hvor mye karakterene påstår at de legger vekt på den ektefølte juleånden fremfor markedsbudskapet som er knyttet til høytiden. Filmen er fra 2016 og utspiller seg i 2016, i tillegg til at den formelig syder av vårt tiårs idealer om nettverking og selvrealisering som en slags oppskrift på vellykkethet.


Humorfaktor: 1/6

A Wish for Christmas har dessverre veldig mye å gå på når det gjelder humoristiske innslag. Når et av de første tilløpene til litt humor i filmen er Peters replikk: "man vet at julekampanjen er i gode hender når den ledes an av en kvinne med snømannøredobber" forstår man raskt hvor landet ligger på den fronten. Og det blir ikke bedre. Et annet muntert gullkorn fra Peters munn er et spørsmål til Sara om hun dro helt til Nordpolen for å finne kakao, i det hun forsvinner fra julepyntgjengen inn i tv-stua en liten stund for å snakke med faren hans. Ellers fleiper flittige Sara med at hun som tidligere jentespeider i en periode på syv år burde være i stand til å ta imot et juletre ved hjelp av et tau, og understreker at Peter kan ha glede av å bidra til julepyntingen hjemme hos familien sin, bare han tenker på det som en hjemmelekse å være med på å dekorere til jul.  Kort sagt: det er ikke akkurat ofte man tar seg i å trekke på smilebåndet under denne filmen, hvis du ikke slumper til å være en tidligere elevrådsleder som moret deg stort gjennom presentasjoner for klassen eller møter med lærere og foreldre.


Passer for:

Tidligere speidere og elevrådsledere samt medarbeidere fra markedsføringsbransjen med sans for finurlige slagord og fengende kampanjer.