Christine anmelder julefilmer: The Nutcracker

Åttende film i rekken: The Nutcracker fra 1993, som er å finne på Amazon Prime. Helhetlig vurdering: 5/6

Bilde hentet fra Wiredprague.

Hvem kunne vite at Macaulay Culkin, aka Kevin McAllister fra barndommens store blockbuster Home Alone, hadde gått på ballettskole? Ikke visste jeg det i hvert fall, før jeg kom over denne godsaken: en filmatisering av Pjotr Tsjaikovskijs ballett Nøtteknekkeren fra 1892, koreografert av den mesterlige George Balanchine. Dette er en gjennomført estetisk juvel av en film, laget omtrent eksakt hundre år etter at balletten ble satt opp første gang, men med et visuelt uttrykk som gjør at den like godt kunne vært laget i 1892. Filmen spiller nemlig på detaljer fra La Belle Époque helt ned til minste detalj, fra forseggjorte 1800-tallsklær og kostymer til drømmeaktige scener som vekker sterke assosiasjoner til tidlige fantasy-filmer av George Mélies. Marie Stahlbaums seng flyr over stjernehimmelen og legger skyene bak seg, akkurat som om hun hadde medvirket i Reisen til Månen.

The Nutcracker er intet mindre enn en forrykende fest for øynene som utspiller seg i omtrent halvannen time. Som nevnt er Macaulay Culkin en del av festen, men han bidrar ikke med noen veslevoksen dialog slik vi er vant til. Det viser seg nemlig at den lille blonde hjerteknuseren en gang har gått på the School of American Ballet, så her danser han rollen som selveste Nøtteknekkerprinsen. Selv om det ikke akkurat kan sies at Culkin gjør noe uforglemmelig inntrykk som danser, eller at han utfører noen teknikker som ser spesielt avanserte ut, passer han godt i rollen som den barnlige, men galante prinsen fra Sukkerfeens land, som får Marie til å drømme seg bort fra familiens julefeiring.


Underholdningsfaktor: 5/6

Ballettfilmen er en fortryllende og vakker opplevelse, som setter plaster på såret for de av oss som sikkert aldri får råd til å gå på en forestilling med Bolsjoj-balletten i Russland. Valget av den alltid like overbevisende Kevin Kline fra A Fish Called Wanda som engasjert forteller, gjør ikke opplevelsen mindre fengslende, snarere tvertimot. For de av dere som ikke kjenner til historien bak Nøtteknekkeren, er den kort fortalt basert på eventyret Nøtteknekkeren og musekongen fra 1816, som ble skrevet av den prøyssiske forfatteren E.T.A. Hoffmann. Eventyret handler om lille Clara som feirer jul med broren sin og resten av familien i det overdådige hjemmet deres. I denne filmen har Clara, uvisst hvorfor, fått navnet Marie, men den velstående familien heter fortsatt Stahlbaum.

Under julefeiringen får Clara overrakt en nøtteknekker i gave av den mystiske magikeren herr Drosselmeyer, som også er gudfaren hennes. Drosselmeyer har med seg gåtefulle dukker som han vekker til live gjennom dans, og i likhet med de andre dukkene får også nøtteknekkeren liv i den lille jentas drøm etter julefeiringen. Fordi Clara har forelsket seg pladask i Nøtteknekkeren, blir han også forvandlet til en romantisk prins i drømmen hennes. I filmen er det Drosselmeyers nevø Macaulay Culkin som får æren av å være den forheksede prinsen.

Det skal ikke mye til for å leve seg fullstendig inn i tanken om  å være et ivrig barn som gleder seg så mye over julefeiringen at det hele går over styr, og erfaringen av nettopp denne magiske juleopplevelsen sett fra barnets øyne, og den naturlige evnen de fleste barn har til å sveve rett inn i et fantasiland som om det hele var virkelig, kommer helt til sin rett gjennom denne filmatiseringen. The Nutcracker får i hvert fall meg til å ønske for en stakket stund at jeg kunne gå tilbake til 1993 og være elleve år igjen. Før de vanskelige tenårene kom og før den krevende voksentilværelsen kom.


Julestemningfaktor: 6/6

Personlig gikk jeg og så balletten Nøtteknekkeren hvert år i Oslos gamle opera, som nå er Folketeateret, i perioden før jul. Familien min hadde det som tradisjon, og det var noe vi alle så frem til. Minnet om denne årlige begivenheten er i seg selv grunn nok til at denne filmen får julehjertet til å gløde hos meg, og når nøtteknekkerprinsen i tillegg spilles av Macaulay Culkin, som var et av de store navnene på barndommens filmlerret når man er født tidlig på 80-tallet, kaster det enda mer ved på bålet for juleentusiasmen. Kevin McAllister som nøtteknekkerprinsen kunne jo ikke vært mer midt i blinken for min egen aldersmessige målgruppe.


Nostalgifaktor: 5/6

Av samme grunn som jeg nevnte under julestemningfaktoren, blir Nøtteknekkeren alltid nostalgisk for meg, fordi oppsetningen var en stor del av barndommen hver jul, og jeg i likhet med mange andre jenter så opp til Clara Stahlbaum, og lot meg fascinere av det faktum at hun i utgangspunktet forelsket seg i nøtteknekkeren som hun fikk i gave, som ikke akkurat var noen åpenbar kjærlighetskandidat à la mer glattpolerte og glansede dukker eller filmstjerner, men som tiltalte henne umiddelbart likevel, noe som gjorde at hun foretrakk den rufsete håndlagde tregjenstanden framfor alle de andre julegavene og tok med seg nøtteknekkeren videre inn i drømmeland.

Utover dette er det heller ikke til å komme bort fra at hele filmen spiller på nostalgi fra en svunnen tid, som det så å si ikke er noen gjenlevende igjen som kan huske, altså det sene 1890-tallet. Det blir jo feil å kalle fremstillingen av denne perioden for nostalgisk, i og med at de aller fleste av oss altså er altfor unge til å huske noe som helst av den, men det hersker liten tvil om at æraen fort blir fascinerende, fordi den representerer slutten på den gamle æraen og overgangen til den nye æraen med sine teknologiske fremskritt.


Humorfaktor: 1/6

En høystemt ballett har ikke overraskende svært få humoristiske elementer i seg. Jeg synes det er fint i seg selv at filmen tar barna på alvor og lar dem komme i fokus, blant annet ved å la Marie og Nøtteknekkerprinsen fortsette å være barn også i drømmeland, i motsetning til de klassiske ballettoppsetningene jeg tidligere har sett i Operaen, hvor de begge går over til å bli voksne når de møter romantikkens i Sukkerfeens land.

For det er vel ingen tvil om at visjonen om fantasilandet helst bør foregå på barnas premisser. Til å være en film fra tidlig nittitall, da mange av oss måtte belage oss på å se barne-tv, sit-coms og filmer med et pedagogisk perspektiv som stort sett ble fortalt fra de voksnes moralistiske perspektiv, er The Nutcracker et friskt pust hvor det er barna selv som står i fokus og opplever hele historien gjennom sine egne ennå uskyldige øyne.

Når det er sagt, er det enkelte innslag av ufrivillig komikk i filmen, blant annet i øyeblikket hvor nøtteknekkeren går over til å bli menneskelig i det Clara sovner, og Macaulay Culkin er temmelig keitete og kleint sminket opp som en gammel mann med bukkeskjegg og hvit bart. Spør du meg, er det forresten ganske så creepy hvordan nøtteknekkeren den aldrende herr Drosselmeyer gir til lille Clara, ligner mistenkelig på ham selv. Hadde det ikke vært for at nøtteknekkeren går over til å bli en liten prins på hennes egen alder, kunne det hele fort blitt nærmest små-pedofilt.

Bilde hentet fra Azure Production.

Passer for: 

Svorne ballettfans, eventyrelskere og fantasifulle filmentusiaster i alle aldre.