Christine anmelder julefilmer: The Spirit of Christmas

The Spirit of Christmas fra 2015 - sett på Netflix.

Tredje film i rekken er The Spirit of Christmas fra 2015, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 2/6.


(Bilde hentet fra http://www.crushable.com/)

Underholdningsfaktor: 3/6

Filmen handler om advokaten Kate Jordan (Jen Lilley), som får i oppdrag å taksere det gamle bygget Hollygrove Inn, som tidligere har vært brukt som vertshus, men er utformet som et aristokratisk herskapshus. Kate blir på forhånd advart om at huset er hjemsøkt av sin tidligere eier Daniel Jacob Forsythe (Thomas Beaudoin), som døde under forbudstiden på 1920-tallet. Hun lar seg ikke overbevise av advarselen, og tilbringer natten i huset for å kunne ta seg tid til å arbeide med takseringen. Selvfølgelig går det ikke lang tid før hun oppdager at ryktene stemmer, og det er jaggu et vaskeekte spøkelse til stede i huset, som gjør alt han kan for å få henne til å forlate stedet. Likevel blir Kate og Daniel raskt (kanskje litt for raskt) venner, og hun gjør hva hun kan for å hjelpe ham med å krysse over til den andre siden, så han kan få fred. Det faktum at hun forelsker seg i ham, gjør imidlertid at prosjektet med å hjelpe spøkelset blir litt vanskeligere enn hun hadde regnet med.

Underveis oppleves filmen absolutt som underholdende, men underholdningen blir dessverre i kleineste laget. For hvor skummelt er det egentlig med et spøkelse som opptrer som en livsnyter og en kvinnebedårer som ser ut som han har vandret rett ut av en Dressmann-reklame? Spøkelset er heller ikke et spøkelse i tradisjonell forstand, for Kate kan berøre ham som om han skulle vært et menneske av kjøtt og blod, han fråtser konstant i mat på kjøkkenet, og han er i stand til å vise seg når som helst, for hvem som helst.

Forklaringen på denne ukonvensjonelle hjemsøkingen er at Daniel er bundet til huset sitt i tolv dager hver jul, på grunn av en forbannelse. I disse tolv dagene er han et "ordentlig menneske", og med en gang de tolv dagene er over, går han tilbake til å bli et tradisjonelt gjenferd som er usynlig og går gjennom vegger. Riktignok er han ikke i stand til å sove i de nevnte tolv dagene, for "han er jo et spøkelse" - noe som ikke virker helt logisk på meg som seer, for hvorfor kan han ikke sove når han kan spise i vei? Den romantiske kjemien mellom Lilley og Beaudoin er heller ikke akkurat til å ta og føle på, og den manglende gnisten mellom de to hovedpersonene gjør ingenting for å jekke opp atmosfæren i filmen. The Spirit of Christmas kan minne litt om grøsserfilmen Soulmate fra 2013, men sistnevnte lykkes langt på vei bedre med å få til en dunkel-romantisk stemning, spør du meg.

Julestemningfaktor: 1/6

Handlingen foregår som sagt i juletiden, for det var da Daniel ble drept i sin tid. Men selv om omgivelsene er julete så det holder, og selv om plottet relateres i stor grad til julesangen The Twelve days of Christmas sliter man som seer med å komme i julestemning av filmen. Dette minner langt mer om et mislykket historisk drama i mystery-sjangeren enn om en julefilm.

Nostalgifaktor: 1/6

Filmen gjør et forsøk på å være et historisk drama, men scenene fra juletiden på 1920-tallet blir så enormt corny og lite troverdige at den historiske dimensjonen faller helt gjennom. Til tross for at Daniel omtaler Kates potensielle beilere som "kavalerer", moderne flørting som "kurtise" og mobiltelefoner for "spesielle redskaper" minner han langt mer om en glattpolert mannlig modell i et gammeldags kostyme med vest og mansjettknapper, enn om en faktisk spritsmugler fra 1920-tallet.

Humorfaktor: 3/6

Det filmen mangler av troverdighet og atmosfære, tar den igjen på humorfronten. Jeg må innrømme at jeg trakk på smilebåndet mer enn en gang under filmen, for den er veldig klein og nærmest parodisk til tider. Replikker som "Du må være tidenes mest sultne spøkelse" og "Dette må være den verste julen jeg har opplevd siden dagen jeg døde" gjør at filmen blir morsom på sin egen bekostning. Et annet gullkorn er "Vi har to slags spøkelser i huset, ett som er uidentifisert og ett som står og lager pannekaker. Han som lager pannekaker, har sannsynligvis tidligere blitt myrdet." For ikke å glemme dette blinkskuddet: "Jeg ville ikke valgt et ostesmørbrød som måltid hvis jeg fikk sjansen til å komme tilbake fra de døde. Hvis jeg var deg, ville jeg heller gått for Chicken Vindaloo."

Kate moderniserer navnet Daniel Jacob, og kaller mannen for "DJ", noe som virker passe kunstig og teit. Det er også unektelig komisk at mannen som regnet seg for å være en skeptiker mens han var i live, ender opp med å bli et gjenferd selv. Mens han levde, drømte han om å flytte fra stedet, men til syvende og sist blir han lenket til Hollygrove Inn i uendeligheten på grunn av en forbannelse. Kjip skjebne altså.

Passer for: 

Fans av Åndenes Makt, Margit Sandemos bøker og Toppen Bechs TV-serie Herskapelig.



(Bilde hentet fra https://pixabay.com/)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Christine anmelder julefilmer: Northpole

Christine anmelder julefilmer: Elf