Christine anmelder julefilmer: Fred Claus
Fred Claus fra 2007 - sett på Netflix.
Bilde hentet fra Sky.com.
Fred Claus, spilt av Vince Vaughn, har tilbrakt hele livet med å traske i skyggen av sin perfekte og tvers gjennom gode storebror Nicholas Claus, spilt av Paul Giamatti, som vokser opp til å bli mannen vi kjenner som julenissen. Selv om Nicholas aldri er annet enn snill mot lillebroren, og til og med blar opp kausjonen som trengs for å få ut Fred fra fengselsmurene, føler Fred på en bitterhet overfor broren som blir som en verkende byll. Siden kriteriet for betalingen av kausjonen er at Fred må dra til Nordpolen for å besøke broren for første gang på aldri så lenge, oppstår en rekke kinkige og pinlige, men også rørende situasjoner når de to brødrene gjenforenes. Dette er en middels artig film som bærer litt vel mye preg av amerikansk sentimentalitet og som med fordel kunne spilt mer på innslagene av svart humor som gjør innledningen så fengende. Men alt i alt har Fred Claus en del sjarm, og det er blant annet et pluss at filmen får julenissen til å oppleves som svært så menneskelig, med overvektsproblemer og fedmerelatert søvnapné.
"Velfortjente spark mot gruppeterapi"
Underholdningsfaktor: 3/6
Rett skal være rett, Fred Claus er en ganske morsom film til tider. Begynnelsen av filmen har sterke innslag av svart humor, i det Fred konstant må se seg overgått av sin plettfrie og moralsk høyverdige storebror, som syr nissedrakten sin selv og gir bort alle julegavene sine til foreldreløse barn, til og med dagboken han får av Fred, med påskriften Nicholas i gull. Da påpeker Fred at det er vanskelig å skjønne hvordan en foreldreløs gutt ved navn Henry kan få bruk for en dagbok med en så personlig utforming som skriker ut at den er ment spesielt for Nicholas. Perfektheten til broren ender opp med å irritere vettet av Fred, og han blir bitter på den runde og rødkinnede gutten som alle andre elsker. Sinnet overfor Nicholas får Fred til å overbevise en tenåringsgutt om at julenissen er en oppmerksomhetssøkende bajas med stormannsgalskap.
Julestemningfaktor: 4/6
Naturlig nok skorter det ikke på julestemning i en film som dreier seg om den ekte julenissen og hans bror. Den julete atmosfæren tar seg selvfølgelig også kraftig opp når Fred ankommer Nordpolen, og kulissene er som tatt ut av et glitrende og prangende julemekka, i rødt og grønt med snø og sukker på. Dessuten blir Fred nødt til å prøve seg på leveransen av julegaver og drar ut på tokt med reinsdyr og slede til barn verden over. Få ting oser mer av julestemning enn synet av en lysende slede som sveiper over nattehimmelen, etterfulgt av en mann i rød drakt som spretter ned gjennom skorsteinen og fyller stua med presanger under juletreet, før han gjør sin plikt og spiser opp hver minste rubb og stubb av alle julekakene som er lagt fram til ham i alle husstander. Med andre ord: er det rart mannen sliter med vekta?
Nostalgifaktor: 1/6
Sant å si er det svært lite, om noen, nostalgi å spore i denne filmen. Er du middelalderfan og lengter deg tilbake til de mørke århundrer, vil du sikkert sette pris på settingen i innledningen, hvor Freds barndom utspiller seg i omgivelser som kan vekke sterke assosiasjoner til 13-/ 1400-tallet. Ellers er vel filmens eneste elementer av noe som kan minne om nostalgi de rockabilly-aktige julesangene fra 1950-tallet som spilles på høygir inne på alvenes julegaveverksted. Der går det stort sett i Doris Day, inntil Fred avbryter hennes sødmefylte stemme med en mer rufsete Elvis-låt, som komisk nok forderver alvene med en gang de får lytte til den, noe som fører til at de havner utpå kjøret og julegaveproduksjonen blir helt satt ut av spill.
Humorfaktor: 4/6
Dessverre blir mye av den tidligere nevnte galgenhumoren fra filmens innledning borte etter hvert, men den erstattes av flere innslag med slapsticks og mer lettbeint komikk, og ikke minst en perle av en scene som kommer med noen velfortjente spark mot gruppeterapi, som i hvert fall fikk denne seeren til å gapskratte. Fred havner nemlig i en forsamling av forsmådde menn som har fått livene sine ødelagt av brødrene sine, som alltid har fremstått som fullkomne glansbilder som ingen kan leve opp til. Blant annet møter han brødrene til Alec Baldwin, Bill Clinton og Sylvester Stallone, som alle åpenbart sliter på grunn av familiesituasjonen sin. Ingen tar Fred på alvor når han nevner at han har mye på hjertet som bror til selveste julenissen, noe som i og for seg ikke er så rart, med tanke på at nære slektsbånd til en mytologisk figur muligens ikke akkurat er hverdagskost. Dermed slenger en annen klient ut i et påtatt medlidende tonefall at hvem vet; kanskje broren fortoner seg som julenissen i Freds hode. Til dette svarer Fred oppgitt at ja, nettopp slik fortoner han seg, fordi han er julenissen.
Passer for:
Rett skal være rett, Fred Claus er en ganske morsom film til tider. Begynnelsen av filmen har sterke innslag av svart humor, i det Fred konstant må se seg overgått av sin plettfrie og moralsk høyverdige storebror, som syr nissedrakten sin selv og gir bort alle julegavene sine til foreldreløse barn, til og med dagboken han får av Fred, med påskriften Nicholas i gull. Da påpeker Fred at det er vanskelig å skjønne hvordan en foreldreløs gutt ved navn Henry kan få bruk for en dagbok med en så personlig utforming som skriker ut at den er ment spesielt for Nicholas. Perfektheten til broren ender opp med å irritere vettet av Fred, og han blir bitter på den runde og rødkinnede gutten som alle andre elsker. Sinnet overfor Nicholas får Fred til å overbevise en tenåringsgutt om at julenissen er en oppmerksomhetssøkende bajas med stormannsgalskap.
Julestemningfaktor: 4/6
Naturlig nok skorter det ikke på julestemning i en film som dreier seg om den ekte julenissen og hans bror. Den julete atmosfæren tar seg selvfølgelig også kraftig opp når Fred ankommer Nordpolen, og kulissene er som tatt ut av et glitrende og prangende julemekka, i rødt og grønt med snø og sukker på. Dessuten blir Fred nødt til å prøve seg på leveransen av julegaver og drar ut på tokt med reinsdyr og slede til barn verden over. Få ting oser mer av julestemning enn synet av en lysende slede som sveiper over nattehimmelen, etterfulgt av en mann i rød drakt som spretter ned gjennom skorsteinen og fyller stua med presanger under juletreet, før han gjør sin plikt og spiser opp hver minste rubb og stubb av alle julekakene som er lagt fram til ham i alle husstander. Med andre ord: er det rart mannen sliter med vekta?
Nostalgifaktor: 1/6
Sant å si er det svært lite, om noen, nostalgi å spore i denne filmen. Er du middelalderfan og lengter deg tilbake til de mørke århundrer, vil du sikkert sette pris på settingen i innledningen, hvor Freds barndom utspiller seg i omgivelser som kan vekke sterke assosiasjoner til 13-/ 1400-tallet. Ellers er vel filmens eneste elementer av noe som kan minne om nostalgi de rockabilly-aktige julesangene fra 1950-tallet som spilles på høygir inne på alvenes julegaveverksted. Der går det stort sett i Doris Day, inntil Fred avbryter hennes sødmefylte stemme med en mer rufsete Elvis-låt, som komisk nok forderver alvene med en gang de får lytte til den, noe som fører til at de havner utpå kjøret og julegaveproduksjonen blir helt satt ut av spill.
Humorfaktor: 4/6
Dessverre blir mye av den tidligere nevnte galgenhumoren fra filmens innledning borte etter hvert, men den erstattes av flere innslag med slapsticks og mer lettbeint komikk, og ikke minst en perle av en scene som kommer med noen velfortjente spark mot gruppeterapi, som i hvert fall fikk denne seeren til å gapskratte. Fred havner nemlig i en forsamling av forsmådde menn som har fått livene sine ødelagt av brødrene sine, som alltid har fremstått som fullkomne glansbilder som ingen kan leve opp til. Blant annet møter han brødrene til Alec Baldwin, Bill Clinton og Sylvester Stallone, som alle åpenbart sliter på grunn av familiesituasjonen sin. Ingen tar Fred på alvor når han nevner at han har mye på hjertet som bror til selveste julenissen, noe som i og for seg ikke er så rart, med tanke på at nære slektsbånd til en mytologisk figur muligens ikke akkurat er hverdagskost. Dermed slenger en annen klient ut i et påtatt medlidende tonefall at hvem vet; kanskje broren fortoner seg som julenissen i Freds hode. Til dette svarer Fred oppgitt at ja, nettopp slik fortoner han seg, fordi han er julenissen.
Passer for:
Forsmådde småsøsken eller seere som har gått i gruppeterapi og kjent frustrasjonen over terapiformen og dens sjargong på kroppen.
Kommentarer
Legg inn en kommentar