Christine anmelder julefilmer: My Christmas Inn.

Ellevte filmen i rekken: My Christmas Inn fra 2018, som er å finne på Netflix. Helhetlig vurdering: 3/6.

Bilde hentet fra Ibtimes.com. Til venstre: Tia Mowry som Jen Taylor, og til høyre: Rob Mayes som Brian Anderson.

Det sies at man skal passe seg for tv-filmer, altså filmer som er produsert kun med formål om å bli sendt på tv-skjermen, og som ikke er produsert med tanke på kinovisninger eller dvd-utgivelser. Fordi de ofte er av heller middelmådig kvalitet. Og denne filmen er nettopp det, en helt middels tv-film som man sannsynligvis får med seg ved en tilfeldighet fordi den surrer og går mens man er i gang med å pakke inn julegaver eller er på familiebesøk. Naturligvis går den også fort i glemmeboka. Flyktige gleder er imidlertid passe underholdende så lenge de varer, og det gjelder også denne filmen.

Tia Mowry, som blant annet har medvirket i julefilmen The Mistle-Tones, som jeg tidligere har anmeldt her på julefilmbloggen, spiller den ambisiøse reklameprodusenten Jen Taylor. Jen går med skjulte drømmer om å bli kunstner, og drodler små tegninger på kaffekopper og servietter mens hun innkasserer sitt levebrød ved å lage fengende reklamesnutter og pitche dem for en sulten markedsføringsbransje. Hun kan trygt klassifiseres som arbeidsnarkoman, og på jobben kniver hun mot sin konkurrerende kollega om å bli firmaets nye kreative direktør, som skal innsettes ved juletider.

Men så dør hennes grandtante Helen, og alt forandrer seg, fordi Helen har testamentert sitt livsverk, vertshuset i den lille småbyen Chestnut Hill, til Jen. Dermed blir hun nødt til å dra til Alaska for å gjøre krav på eiendommen før året er omme, av skattehensyn.

 

"Hun er en storbyjente med storbydrømmer."

Underholdningsfaktor: 3/6

Selvfølgelig er det duket for forviklinger når en ambisiøs karrierekvinne fra San Francisco blir tvunget til å ta seg fri fra sin altoppslukende jobb, for å besøke en liten og anonym småby som ikke har noe markedsføringsselskap og ingen fancy restauranter, bare et lite lokalt bakeri med mye hjerterom. Dessuten forelsker hun seg i Brian Anderson, en jovial og hjelpsom lokal beboer som opprinnelig er advokat, men som har en liten bigeskjeft som sledemaker i bygda. 

Siden Jen til å begynne med er helt innstilt på å selge vertshuset for å profittere på det, og ikke legger så mye følelser i stedet utover det selv om det har vært i familiens eie i mange år, tar det litt tid før Brian klarer å legge fra seg sin skepsis overfor den målrettede innflytterjenta. Like fullt skal det vel ikke så mye fantasi til for å gjette seg til hvordan følelsene etter hvert utarter seg for det motsetningsfylte paret.

Julestemningfaktor: 4/6

Julegleden er det ingen mangel på i denne filmen. Naturligvis har småbyen Chestnut Hill en årlig julefestival, som fyller tv-skjermen med landlig sjarm og god stemning. Jen får ansvaret for å stå i pepperkakeboden, og læres opp til å bruke glasurpistolen, så hun får utløp for sin indre kake- og basardame for en stakket stund. I forbindelse med julefestivalen kjemper Jen og Brian i en selvlagd konkurranse om polkagriskasting. Hvis han vinner, må hun hjelpe ham med å male julenissens slede. Hvis hun vinner, må han hjelpe henne med å pynte hennes grandtantes vertshus til jul, så hun kan holde åpent hus. Det blir uavgjort, og selvfølgelig bidrar både malingen av julesleden og pyntingen av vertshuset til enda mer funklende julestemning i ruta.


Nostalgifaktor: 3/6

Filmen oser ikke akkurat av nostalgi, det eneste som får mimrebjellene til å ringe svakt, er vel hovedrolleinnehaveren Tia Mowry selv, som ble kjent for oss som var tenåringer på 90-tallet i komiserien Sister, Sister, som rullet og gikk på TV Norge på den tida da det fortsatt var vanlig å benke seg foran skjermen og se på lineær tv etter skoletid. I serien spilte hun mot sin tvillingsøster Tamera Mowry. Ellers preges filmen åpenbart av umiskjennelig erkeamerikansk kjernefamiliejul, med klare oppfordringer om å finne tilbake til sine gamle slektsrøtter og forfekte tradisjonsbundne verdier som å bake kaker til sitt lokale julemarked og forelske seg i den sunne og fornuftige karen fra nabolaget.

Humorfaktor: 2/6

Mye av humoren i denne filmen blir lettere banal, og er velkjent for de fleste av oss som har møtt på by versus bygd-holdninger, og vice versa. For eksempel fleipes det med at byjenta ikke er i stand til å fyre i peisen på vertshuset, fordi hun ikke har noen anelse om hvordan hun skal åpne spjeldet. Lignende vitser florerer det av også ellers i filmen, og jo visst er det småvittig nok til at man trekker litt på smilebåndet, men det ender veldig fort opp med å antyde svarthvite og unyanserte holdninger fra begge sider. Vi vet vel alle at både bymus og fjellmus har mer iboende i seg enn det man umiddelbart assosierer med dem basert på deres bakgrunn.

Filmen passer for: 

Bymus som drømmer om å bli fjellmus, og markedsførere som aspirerer etter å bli kunstnere.