Oktoberspesial - Christine anmelder juleskrekkfilmer: All The Creatures Were Stirring

I dag tar jeg for meg filmen "All the Creatures Were Stirring" fra 2018, som kan leies på Viaplay. Tittelen henspiller naturligvis på verselinjen "Not a creature was stirring, not even a mouse" fra det kjente og kjære amerikanske julediktet "'Twas the Night before Christmas"., som ble utgitt i 1823. Imidlertid er det såklart ikke like fredelig og harmonisk i denne filmen som det er i julediktet, her rører alle motbydelige kryp og krapyler på seg, og lager leven og djevelskap som best de kan. 

Filmen er egentlig en samling med flere mørke kortfilmer, som kan minne om The Mortuary Collection og Holidays. Rammefortellingen for filmens plot er at vennene Max og Jenna skal på teater sammen, fordi de begge er ensomme i julen. "All the Creatures Were Stirring" er den eneste forestillingen som vises denne dagen. Mens Max og Jenna sitter der i salen og ser på en form for alternativt teater, som for denne seeren kan minne om de abstrakte stykkene til Grusomhetens Teater på Hausmania i Oslo, sitter filmtilskuerne og ser på en rekke kortfilmer som utspiller seg i alt fra et kontorlandskap til en stusselig ungkarsbolig og en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter midt i julestria

Helhetlig vurdering av filmen: 3/6.

Bilde hentet fra VG TV-guide.

Underholdningsfaktor:

Kortfilmene som vises, varierer dessverre sterkt når det gjelder kvalitet. Flatt skuespill og et syltynt manus preger flere av de små fortellingene, noe som trekker ned det helhetlige inntrykket av filmen. Etter min mening er det "All Through The House" som utmerker seg som den klart beste av kortfilmene. Den er en svarthumoristisk og modernisert utgave av "A Christmas Carol" av Charles Dickens. Plottet går ut på at ungkaren Chet tilbringer julaften alene hjemme i leiligheten sin, for å unnslippe det han kaller teite venner og plagsomme slektninger. Han tilbringer kvelden i sofaen og ser på  den sentimentale tv-kanalen It's a Wonderful Channel. (som selvfølgelig henspiller på den klassiske julefilmen It's a Wonderful Life). 

     Imidlertid henger tv-kanalen seg opp, og  selv om Chet prøver å skru den av, skrur den seg på av seg selv igjen. Hans prektige nabo Michael ringer på,  men Chet vil ikke hjelpe ham med penger til sønnens veldedighetsfond. Michael kjefter på Chet fordi han har lagt en demper på julestemningen ved  å ødelegge julenissen i hagen hans, men han får ingen beklagelse fra Chet. Når naboen har gått, ringer Chet til pulevennen sin Linda, som ikke vil komme over til ham på besøk, fordi hun feirer jul med familien sin. I all sin bitterhet snorter Chet kokain, som blir til juleglitter i det han inhalerer det gjennom nesa. I samme øyeblikk kommer det tre spøkelser på døra hans, for å få ham til å endre på sin dårlige oppførsel. Speilbildet hans snakker til ham og sier at tiden er over for ham, rett før han ser seg selv liggende død på stuegulvet. De to moralistiske kvinnene i julefilmen på tv-skjermen begynner å snakke til ham. Han ber dem innstendig om å få overleve, og poengterer at han trenger førstehjelp, før han går rett tilbake til sprit og suging». Tv-kvinnene ser nedlatende på ham, og akker seg over ham. "- Så klart ja, sprit og suging. Din skakkjørte stakkar", sier de. Chet sier at han alltids har Linda, hvorpå de svarer at det har han ikke, fordi Linda har familien sin, mens han ikke har noen. Som et siste håp, dukker naboen Michael nok en gang opp på døra hans, og Chet prøver desperat å få ham til å hjelpe seg. 

    Hvis jeg kun skulle vurdert underholdningsfaktoren ut fra denne kortfilmen, ville filmen fått en bedre score, men ettersom jeg skal vurdere filmen som helhet, går det dessverre ut over mitt inntrykk av underholdningen sett under ett. Flere av de filmene er som nevnt rimelig dølle og preges av flate rolleprestasjoner, spesielt kortfilmen om en mann som kjører på et av julenissens reinsdyr og senere blir oppsøkt av det samme reinsdyret, og kortfilmen om et juleselskap som saboteres av romvesener som tar vennegjengens former. Når det er sagt, er dette selvsagt min subjektive mening, og det er godt mulig du lar deg imponere mer av flere av disse kortfilmene enn meg. 

Helhetlig vurdering: 3/6.

Humorfaktor:

Den allerede nevnte kortfilmen "All Through the House" har mye herlig svart humor, noe som hever filmens humoristiske anslag betraktelig. Scenen hvor Chet begynner å snorte kokain, men ender opp med å få det grinete trynet sitt fullt av juleglitter, er blant annet kostelig. Også kortfilmen "Dash Away All" har noen morsomme episoder. Den omhandler en mann som skal gjøre juleinnkjøp helt i siste liten på et kjøpesenter, men låses ute av bilen sin. Han får hjelp av to svevende hippiedamer som sitter og drikker i en van like i nærheten, men det viser seg at han overhodet ikke burde spurt om deres hjelp, for de har et bestialsk monster i bakrommet på vanen sin, som må holdes i tøylene for å ikke komme ut.          Når det kommer for en dag at bare folk som er født på første juledag, slik som hovedpersonen selv og de to hippiedamene, kan holde monsteret i sjakk ved å oppholde seg i nærheten av monsteret til enhver tid og ikke kunne dra noe annet sted, kommer den ene hippiedama med den sarkastisk bitende replikken "Gratulerer så mye med dagen til oss". Hva er vel en bursdagsfeiring uten å måtte være lenket til et monster på en gudsforlatt parkeringsplass? 

Helhetlig vurdering: 4/6.

Julestemningfaktor:

Rammefortellingen byr egentlig ikke på noen form for julestemning. Spesielt ikke når den primære settingen finner sted på et ganske nitrist og grått innredet teater, og de to hovedkarakterene i rammefortellingen er anonyme og pregløse folk som ikke utsondrer noen utpregede menneskelige trekk, ikke engang ensomhet, selv om de i utgangspunktet begge var alene på julaften før de bestemte seg for å gå på teater sammen. Den eneste julestemningen som er tilstedeværende i denne filmen må være referansene til klassiske innslag som juleeventyret til Charles Dickens, julenissens reinsdyr og det gamle amerikanske julediktet som tittelen henspiller på. Filmen i seg selv er nok imidlertid snarere ødeleggende for humøret i juletiden, enn den er oppbyggende.  

Helhetlig vurdering: 2/6.

Creepyfaktor:

Ubehaget i filmen begynner bra, med kortfilmen "The Stockings Were Hung", som har en Saw-aktig handling om en skremmende mannsstemme som ringer opp medarbeiderne i et åpent kontorlandskap, og truer dem alle som en med å drukne lokalet i giftig gass eller få dem til å åpne julegaver som kan inneholde bomber eller våpen klare til avfyring. 

    Dessverre dempes ubehaget kraftig av de dårlige og lite troverdige effektene i flere av de andre filmene. Skikkelsen til reinsdyret som hevner seg etter å ha blitt påkjørt, ser bare corny og komisk ut, og monsteret  som oppholder seg i de to hippiekvinnenes van ser ut som det kunne vært hentet fra en patetisk B-film fra 80-tallet. Utfallet er at i hvert fall denne seeren trekker langt mer på smilebåndet enn å la seg skremme. 

Helhetlig vurdering: 3/6.

Nostalgifaktor:

Både filmens rammefortelling og samtlige av kortfilmene foregår i nåtid, og ingen av karakterene viser noe tegn til søt lengsel etter juleglede, eller noen form for entusiasme overfor julesesongen som er i gang. Vurderingen snakker dermed for seg selv.

Helhetlig vurdering: 1/6.

Filmen passer for: 

Ensomme rusmisbrukere og stressa storinnkjøpere i sluttspurten med julehandelen.